De få, men store følelsene jeg får når jeg er ute. Og enda så leter jeg etter det ene ordet for å beskrive akkurat den følelsen jeg kjenner på når jeg står på toppen av fjellet, ser snøen forme seg rundt trærne eller ser stillheten i vannet. Ubeskrivelig.
Dette bildet betyr mye for meg. Jeg hadde vært gjennom mye motgang det siste året, og vært langt nede. Så langt nede som jeg aldri har vært. Men jeg bygget meg stadig opp igjen. I dette øyeblikket følte jeg meg endelig fri. Jeg greide det. Jeg kom meg opp på toppen igjen. Det var tøft å gå opp. Hvert steg kjentes i kroppen. Men når man så står på toppen, ser utsikten og kjenner at kroppen blir god - da vet jeg at jeg har greid det. Ingen ting annet i verden slår akkurat den følelsen. Alt er så vakkert, så bekymringsløst. Jeg får nesten en liten klump i halsen av å tenke på det. Også blir jeg stolt, veldig stolt. Den dag i dag føler jeg meg langt oppe. Så langt oppe som jeg aldri har vært. Og her skal jeg være. Samtidig vet jeg at det på et tidspunkt vil gå nedover igjen. Men nå vet jeg at jeg kan, at kroppen orker, at hodet orker, og at JEG klarer å gå opp på toppen igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar